Nymfoman, nymfomani og hysteri

Ett utrykk som tidligere ble brukt om kvinner med en ukontrollerbar seksualdrift.
I dag vet man heldigvis bedre og begrepet brukes stort sett ikke lengre.

For å ta det første først: Nymfonani, er ikke et gammelt ord, de eldste opptegnelsen man kjenner av ordet skriver seg fra periode 1825-1830 og ble brukt for å beskrive en hittil ukjent tilstand hos kvinner.

Ordet «nymfomani» er konstruert av ordet nymfe, som i gresk mytologi er betegnelsen for en ungdommelig halvgudinne, en kvinne som er nært knyttet til naturen.
I moderne sammenheng blir ordet gjerne forbundet med kvinnelig nakenhet.
Ordet mani betyr unaturlig forhøyet virksomhetstrang, ustyrlig virksomhetstrang.
Når man setter sammen disse to ordene til nymfomani, vil en få betydningen ustyrlig trang til å kle av seg, eller ustyrlig trang til sex hos kvinner.

I tidligere tider ble nymfoman brukt om så godt som hver eneste kvinne som så mye som ga inntrykk av at hun satte pris på sex, i dag brukes det sjelden, mye takket være vår økte kunnskap om at kvinner faktisk har en seksualdrift som ikke ligger langt under den mannen har.
Dessverre er det fortsatt slik at mange kvinner blir sett rart på om du viser hva de føler, tenker & ønsker.

Det mannlige motstykket til nymfoman er satyroman

Litt om hysteri

Nymfomani og hysteri har en del likhetstrekk, men ble regnet som 2 forskjellige ting.
Man kan på mange måter si at dersom hysterien ikke kunne behandles, gikk den over til å kunne kalles nymfomani.

Å være hysterisk er gjerne en beskrivelse som er forbeholdt kvinner. Selve ordet har sitt opphav i gresk, og betyr «det som har sitt opphav i vagina» eller «livmor»
Symptomer:
Kramper, lammelser, manglende taleevne, taleforstyrrelser, hodesmerter, utagerende adferd, generell nervøsitet, svimmelhet, manglende matlyst, mavesmerter, forvirring, redsel, hjertebank, humørsvingninger og ukonvensjonell oppførsel, bare for å nevne noen.

Den greske filosofen og anatomisten Claudius Galenus regnes som opphavspersonen til behandlingen av hysteri, slik vi kjenner den og slik den ble praktisert frem til i hvert fall 1915.
Født ca 150 år etter Kristus, regnes han fortsatt som en av tidenes største tenkere.
Han mente at hysteri skyldtes at kvinnens sæd forgiftet kvinnens blod og gjorde henne syk.
Hans løsning var å tømme hennes kropp for opplagret sæd og det skjedde gjennom at hun fikk en orgasme.
I virkeligheten bygget Galenus sitt arbeide videre på det Hippokrates startet nesten 600 år tidligere og i prinsippet hadde de mange like ideer, selv om det også var uenigheter mellom de.

Hippokrates var den første som anvendte betegnelsen hysteri ettersom han mente årsakene til tilstanden var ujevn blodstrøm mellom livmoren og hjernen.
Sykdommen kunne således kun opptre hos kvinner.

Både i antikken, og på 1700- og 1800-tallet var man overbevist om at hysteri var en biologisk, naturlig sykdom, som i hovedsak var forårsaket av mangel på sex.
Når vi nå ser på symptomlisten, kan årsaken være alt fra seksuell lyst eller PMS til epileptiske anfall og ganske riktig kunne diagnosen variere stort.
Noen kunne foreskrive en orgasme, andre kunne foreskrive kvikksølv.
Gifte kvinner kunne bli anbefalt en runde i høyet med mannen, mens enker, nonner eller kvinner som av andre grunner var avskåret fra «vanlig» seksuelt samkvem ble foreskrevet en tur på hesteryggen, behandling hos legen eller ivrig gynging i en gyngestol.

Etter hvert ble det ganske vanlig å oppsøke en kompetent lege med stødig hånd for en “bekkenmassasje”.
Og ja, bekkenmassasje er akkurat det det høres ut som. Før ganske langt ut på 1900-tallet var det opplest og vedtatt blant de lærde at kvinner var ute av stand til å føle noen form for seksuell nytelse.
Orgasmer var forbeholdt mannen, og kvinnens glede bestod i å bli mor.

Les mer om hysteri

Nymfoman anno 1972

Her ser vi litt på begrepet nymfoman og hva man la i dette tilbake i 1972, altså for ca 50 år siden.
Tekstene her er hentet fra artikler skrevet i 1972 og viser et kvinnesyn de fleste av oss er glade for at ikke lenger regnes som normalt.

Litt om begrepet nymfoman:
”For en gjennomsnittlige ikke fagmann, anno 1972, er en nymfoman en skapning som hentet ut av våre erotiske drømmer.
Sexy, lidenskapelig og hun ønsker ingenting annet enn kjærlighet og er villig til å gjøre hva som helst for å tilfredsstille ham.”

Men i fagmiljøet var synet et annet.
”Psykologene regner ikke en nymfoman som en seksuell kvinne overhodet, for dem er hun en forvirret, svært nevrotisk person som vil gjøre livet uutholdelig for enhver som lar seg involvere med henne.
Hun er ute av stand til å oppnå seksuell tilfredsstillelse på egenhånd og også ute av stand til å tilfredsstille en mann.
En nymfoman må behandles”

Definisjonen var i 1972 som følger:
1: Kvinne er syk fordi hennes sexlyst er unormal.
2: Hennes sexlyst er unormal, fordi den avviker fra den sexlysten kvinner som ikke er syke har.
Definisjonen var ikke ny, den hadde stått mer eller mindre uendret allerede i 100 år, bare med en litt annen ordlyd.
Så hva ble regnet som normalt?
Vanskelig å si, men den kunne fort bli regnet som unormal dersom:
– Hun ønsket seksuelt samkvem mer enn en gang i døgnet.
– Hun ønsket seksuell omgang med andre enn sin egen partner (utroskap)
– Ønsket sex oftere enn den hun var gift med

De samme symptomene hos en mann ble regnes som tegn på at mannen var sunn og ble regnet som normalen, han var først i faresonen dersom han IKKE var slik.

Det er muligens på sin plass å nevne at behandling i enkelte tilfeller kunne medføre lobotomi. (i perioden fra 1947 til 1974 hvor siste lobotomi operasjon ble utført i Norge)

Fagmiljøets syn på nymfomane var altså ganske langt fra positivt som vi ser.
For å forstå dette, må vi også være villig til å akseptere at rundt 1830 når begrepet oppsto, var kvinnen en seksuelt undertrykket person og hadde vært det i flere generasjoner.
Seksuell lyst fra en kvinne var uvanlig og uforståelig, ingen hadde sett en kåt kvinne på 200 år kan man kanskje si.
I de få tilfeller hvor en dukket opp, måtte det definitivt være noe galt med henne, normalt var det i hvert fall ikke…
Så psykologenes beskrivelse, som fortsatt besto i 1972 dreide seg primært om å avskrekke andre kvinner fra å vise begjær.
Mannen var sjefen, han var den seksuelt aktive og kvinnen var den passive.
Å endre maktbalansen ville ha konsekvenser langt utenfor soverommet, det ville være å utfordre mannens autoritet på alle områder.

Begrepet nymfoman var altså ikke bare seksuelt, det var en effektiv måte å forhindre det vi i dag kaller kvinnefrigjøringen på.
Ingen mann ville ønske å være sammen med en kvinne som var nymfoman og om en kvinne skulle få betegnelsen, ville hun mest sannsynlig bli nærmest forvist fra sitt lokal miljø.

I så måte var det en effektiv måte å sørge for en fortsatt undertrykkelse av kvinnens seksualitet.

I dag eksisterer fortsatt begrepet, men ordet nymfoman benyttes ikke lenger slik det tidligere ble gjort.
I dag kalles det hyperseksualitet og rammer både menn og kvinner med en unormalt høyt behov for sex.
Det som nå defineres som unormalt, er ikke lenger at man ønsker sex ofte, men når sex går utover den generelle livskvaliteten og forhindrer en fra å leve et «normalt» liv.
I følge Wikipedia: Hyperseksualitet er en psykisk lidelse hvor en kvinne (nymfoman) eller mann (satyroman) plutselig føler seg tvunget til å ha seksuelt samkvem, uansett hvor de befinner seg.