Reunion for avgangskullet 1997, hadde lyst fra feeden. Sted: gymsalen. Antrekk: fritt. Meny: kurvfest. DJ: Jonas. Martina fikk ikke puste.
Den rosa dagboken tok henne tilbake i tid. Siden invitasjonen hadde Martina mimret og lest seg gjennom forelskelser, fortvilelse og ensomhet. Språket var umodent, men like fullt nært og smertefullt kjent. Hun hadde også funnet noe annet i den bortgjemte pappesken i boden. Noe som kastet henne tilbake i tid med et knyttneveslag. Men til slutt falt hun i søvn. Ektemannens jevne, trygge pust i mørket smittet alltid over på henne.
Etter russetiden så Martina seg aldri tilbake. Hun flyttet til byen, til studier, nye venner og bekjentskaper. Gradvis fant hun en versjon av seg selv som våget å smile og ta plass. Og ikke minst, forføre og lede. Det meste ble prøvd ut i de årene. Men så var han der plutselig. Han som så henne, roet henne og gjorde henne bedre. Men hverdagene innhentet selv dem. Det var fremdeles så mye å oppdage,- sanse. De ble enige om å gi hverandre plass. La kjærligheten blomstre og vare, ispedd tillit, krydder og nye erfaringer. Alltid åpent og ærlig.
“Lena skal dit, Vivian skal dit. Petter, Mona, Trond. Jonas har kommentert innlegget.” Jonas var klassens absolutte alfahann. Rike foreldre, utallige tennistimer, kretsmester i svømming allerede som 14-åring. En kropp for guder og med en alkoholtoleranse uten like. De andre guttene kretset om ham som lydige soldater. Og så draget han hadde hatt, det var til å spy av.
Med hodet mot mannens varme bryst slapp Martina tårene til den siste kvelden før gjenforeningen. Først nå når hun satte ord på alt, forsto hun fullt ut hva Jonas hadde gjort. Men hva vet 15 år gamle jenter om kjærlighet. Martina ville bare la arrangementet passere, sa hun. Men mannen trøstet tålmodig, kjærtegnet og strøk henne over den tårevåte halsen. Og insisterte: Du skal dra, elskede, og du skal eie det, slik bare du kan. Inn i de små timer la de en plan som fristet dem til å elske voldsomt. Men de sparte det, sparte seg. All energi var siktet inn mot ett mål.
Martina sto alene foran speilet. 174 centimeter pluss stiletthæler, ikledd en sort, liten kjole. Ikke direkte utleverende, men utvilsomt sexy. Kroppsvekten var ikke så annerledes enn i ungdomstiden, hun var frodig, men kurvene hadde lagt seg til hennes fordel. Dessuten hadde år med styrketrening gitt autoritet. Ektemannen hadde sendt meldinger allerede. Om at han ikke fikk tanken på henne ut av hodet. At planen de hadde lagt gjorde ham gal. Ikke av sjalusi, men av lengsel. Hun la en dyp, rød leppestift på de fyldige leppene, tok en kroppsnær selfie og sendte i retur.
Hun hadde ikke tatt med verken mat eller drikke, innså Martina på idet hun hang kåpen i garderoben. Kurvfest, gud så banalt. Men hun skulle uansett ikke bli til maten, så det fikk være. I speilet på garderobeskapet skimtet hun to ansikter. En voksen, sterk kvinne og en skjør 15-åring. Men begge visste hva de trengte. Hun sjekket innholdet i vesken og gikk med selvsikre stilett-skritt mot gymsalen. Oppunder kjolen, gjennom den syltynne blondetrusen, kjente Martina et kjølig drag fra ventilasjonsanlegg og mørklagte skolekorridorer.
Hadde ikke Martina visst hvem som var arrangører, hadde hun aldri gjenkjent dem. To smålubne damer med tunika. Alltid tunika på middelaldrende damer med rompekomplekser. Som en avtalt uniform tenkte Martina, og satte opp sitt hviteste smil. Hun ville ikke være smålig, men det føltes godt,- å være på sitt vakreste akkurat nå. De kjente henne ikke igjen. Etter noen kunstige håndtrykk passerte hun dem uten nærmere forklaring. Trygg på at de i dette øyeblikk stirret måpende mot den solbrune ryggen hennes. Hun tømte velkomstdrinken i en slurk.
Gymsalen var lyssatt med fargede spotter og telys. Dansegulvet var rigget bak hesteskoen av pulter. Det var tydelig at de som kom tidlig hadde holdt kontakten gjennom årene, der de satt i klynger. Selv lukten var den samme her. En kombinasjon av gummi, svettelukt, Axe og murpuss. Martina lot minnene strømme. Gymtimer, flaue teateroppsetninger, stressede lærere i praktiske sko. Nydusjede gutter. Og duften av ham.
Martina smøg seg langs langveggen, ribbeveggene. I skyggene er sorte klær kamuflasje, selv en kjole som hennes. Det sto en provisorisk dj-boks foran det røde sceneteppet. Like blodrødt og massivt som for 25 år siden. Han måtte være der oppe. Hun nærmet seg siden av scenekanten, trappen. Her fikk de karakterbøker. Her sang de nasjonalsangen. Smilte med lukket munn på grunn av tannregulerting. Og her hadde hun listet seg opp, med pulsen bankende i ørene, sammen med ham.
Den brede, hvite skjorteryggen som åpenbarte seg i dj-boksen utstrålte samme arroganse og selvtillit som for 25 år siden. Hun skalv. Det var ham. De kraftige hendene gled over ipad’en. Musikken var avdempet. Martina sto urørlig, usynlig og magnetisk på samme tid. Mumlingen fra salen var umulig å tyde, men ga et jevn sus. Så lydløst hun kunne listet Martina seg opp trappen. Det var fremdeles ingen som hadde sett henne, det var hun ganske sikker på. Det hang tunge gardiner på sidene av scenen, og hun fant raskt et skjulested i skyggene.
Jonas var en player allerede som tenåring. De andre guttene, med spor av barndom i seg, fniste, famlet og nølte. Men ikke Jonas. Jentene han kapret ble stemplet som løse og dumme, mens han gjorde som han ville. -Med en stadig større fanskare. Komplett urimelig, når hun så tilbake på det nå. Til tross for den brede gullringen på høyre hånd, visste Martina intuitivt at preferansene hans fremdeles gjaldt. Det er en egen type menn. Slike som tror de eier verden. Slike som skader andre uten å blunke.
Martina lagde en bølgende bevegelse i gardinen. Han la umiddelbart merke til det og så i hennes retning. De mørkebrune, harde øynene var ikke til å ta feil av. De han hadde satt i henne for 25 siden. Beruset og kåt. Og hun hadde fulgt med ham som en lydig hund. Nå holdt hun øyekontakten uten å blunke. De røde leppene falt mykt fra hverandre. Hun dro gardinen en anelse til siden, og ga ham fri sikt. Med den andre hånden skjøv hun den sorte bh-stroppen ned. Kjolen fulgte naturlig etter og blottet det høyre brystet. Med øvede hender trakk hun den korte kjolen opp over hoftene. Før hun roterte kroppen mykt og bøyde seg en anelse framover. Lot stilletthælene og naturen gjøre ham forsvarsløs. Lyset fra en av spottene i taket falt over ansiktet hennes, og de glitrende grønne, mørkt sminkede øynene kunne knapt være menneskelige, tenkte han. Hvem var hun. Samme det.
Straks den elektrisk ladede kroppen på 1.90 sto massiv og muskuløs inntil henne, la hun hånden bestemt mot skrittet hans. Den andre la hun over munnen. Reaksjonen hun møtte, i blikket og gjennom stoffet i den kostbare linbuksen var ikke til å ta feil av. Rå energi. Hun slapp taket i ereksjonen, men beholdt en bestemt finger over leppene hans. Hysj, ikke en lyd, mimet hun og knøt det svarte silkebåndet om håndleddet hans og dro ham etter seg.
Han fulgte etter som en lydig hund. Historien gjentar seg, tenkte Martina og kunne ikke la være å smile. De tok seg inn bak sceneteppet, inn i skyggene. Alt var likt, 25 år etter. Stablede gym-bommer, en tjukkas mot veggen, to ekstra ribbevegger og noen rader med stoler. Men hun var ikke den samme. Hvem er du, forsøkte Jonas seg. Da kløp hun om kinnene og leppene hans og satte sitt hardeste blikk i ham. Hold kjeft. Han nikket. Martina skjøv den sterke kroppen mot ribbeveggen. Han klynket svakt i det ryggraden traff treverket. Uten motstand lot han henne føre håndleddet med silkebånd over hodet og binde ham fast.
Martina slikket de fyldige leppene hans, mykt, men grådig. Sugde tak i underleppen og hintet om andre ferdigheter. Jonas stønnet. Hysj, gjentok hun. Hun kneppet opp skjorten og kysset seg langsomt nedover den varme, mykt behårende brystkassen. Det var flere som hadde trent, kunne hun konstatere. Slik menn av denne typen ofte gjør, grep han hodet hennes og skjøv det nedover mot skrittet. Og hun lot det skje, mens hun lirket det andre silkebåndet ut vesken og tvinnet det om fingrene. Deretter bet hun varsomt over snoren i linbuksen, løsnet knuten og smøg både bukse og boxer ned til knærne.
Martina ga ham noen dype, våte drag med munnen. Han smakte salt og støtte hardt og nådeløst mot ganen og svelget. Men nok var nok nå. Hun reiste seg og møtte blikket hans. På disse hælene var hun nesten like høy som ham. Kjenner du meg ikke igjen, Jonas? Han ristet arrogant på hodet og flirte, om jeg skulle huske alle jeg har pult så hadde jeg kjedet deg, jenta mi. Men du var sikkert deilig! Sinnet og hatet bølget gjennom henne med voldsom kraft. Men hat og sex er ikke motsetninger. Tvert om. Hun rullet det svarte kondomet på ham med leppene.
Martina skjøv blondetrusen til siden, – lot ham se alt. Hun hadde vært våt siden i natt. Nå stilte hun seg helt inntil ham, kysset ham hardt og dypt. Sultent og nådeløst, slik bare fremmede kan. Han rev kjolen hennes ned over det tildekkede brystet med den ledige hånden og rullet brystknoppen hardt mellom fingrene. Nei, sa hun bestemt og førte også den andre hånden opp over hodet hans og knøt den fast. Han slikket seg om leppene, som et rovdyr. Men han skulle snart erfare at han slett ikke var noe rovdyr i kveld. Hun tok av seg trusen og lot den ligge.
Hun vendte den nakne ryggen mot ham. Lot bakenden gli over lemmet. Lekte, pirret med roterende hofter foran ham. Han sukket, og nå hørte hun desperasjonen. Mykt, men bestemt støtte hun kroppen mot ham. Hun klynket svakt og førte hånden mot underlivet, berørte seg selv ømt, og lot ham gli ut og inn. Først et minutt eller to med jevne, langsomme bevegelser. Men så økte hun takten, rytmisk og hardt. Han traff punktene i henne som hun visste ville føre til klimaks. Kombinert med egen berøring skulle det få støt til før hun kjente ilinger, ristende lår og alle sikre tegn bølge gjennom henne. Martina hadde lært seg å håndtere selv de hardeste orgasmer lydløst, om nødvendig. Hun nøt sekundene i ekstase, før hun trakk seg raskt av ham.
Jonas var himmelfallen. Vet du hvem jeg er, gjentok Martina. Han ristet på hodet. -Nei vel….
Hun fjernet kondomet og stimulerte ham til de sterke beina ristet. Idet han holdt på å komme, slapp hun taket og grep etter det siste hun hadde pakket i vesken. Deretter lot hun ham komme hardt og voldsomt, og styrte spruten akkurat dit hun ville. Han brølte av vellyst. Det kunne umulig gå upåaktet hen i salen. Martina smilte.
Jonas sto gapende, fastbundet og avkledd på alle vis. Hun stappet det klissete stoffet hardt inn i munnen og halsen hans. Martinas den gang nyinnkjøpte undertøy, som hun kastet gråtende inn i skapet den kvelden for 25 år siden. Du forsøkte å ødelegge meg, din jævel, hvisket Martina i øret hans. Da endret blikket seg. Genkjennelse, ydmykelse. Og ren skrekk. Alt hun ville se. Han peste gjennom nesen. Vill i blikket, nå.. Martina grep den fastspente høyrehånden og rev av ham ringen. Så kledde hun på seg, og la trofeet i bh’en.
Jonas, Jonas! Hva skjedde, gikk det bra? Ropte en stemme fra salen, og lyden av stiletthæler nærmet seg. Nå begynner det, hvisket Martina og klappet ham hardt på kinnet. Klokken var seks. Hun skrudde på taklyset på vei ut bakdøren. Kondomet lå igjen som en død rotte på gulvet.
I taxien tok Martina opp telefonen. To svært informative bildemeldinger lyste mot henne. Hun smilte og tastet. “Oppdrag utført, elskling. Jeg kommer hjem nå. Gled deg…” Hun avsluttet med et brennende hjerte.
Skrevet av Leo